Det er ikke maskinene som stjeler – det er vi

Debatten om kunstig intelligens (KI) har fått et nesten moralsk preg. Maskiner «stjeler informasjon», vi blir «dummere», og teknologien fremstilles som en slags aktiv skurk som ødelegger både ferdigheter og etikk.

(https://www.nrk.no/ytring/fordummende-intelligent-teknologi-1.17675992)

Jeg er sterkt uenig.

Ikke fordi KI er ufarlig eller uproblematisk – det er den ikke – men fordi vi legger skylden på feil sted. Det er ikke maskinene som stjeler, forenkler og fordummer. Det er vi mennesker som velger hvordan teknologien brukes, og det har vi gjort i all tid.

Mennesker har alltid «stjålet» informasjon

La oss begynne med anklagen om at KI «stjeler informasjon».

All menneskelig kunnskap er bygget på det å låne, kopiere, tolke og bygge videre på andres arbeid. Slik har det vært så lenge vi har kunnet snakke, skrive og lære av hverandre.

• Forfattere leser andre forfattere og blir inspirert.
• Kunstnere studerer tidligere mesterverk og låner teknikker, motiver og perspektiver.
• Forskere bygger hele karrierer på å lese, referere og videreutvikle andres ideer.

Forskjellen med KI er ikke at informasjon brukes, men hvor mye og hvor fort.

Når vi sier at «maskinene stjeler informasjon», hopper vi over det vesentlige: Noen har programmert systemene, bestemt hvilke data de skal trenes på, og hvordan de skal brukes. Det er menneskelige valg – juridiske, etiske og kommersielle – som avgjør om noe blir urettferdig, ulovlig eller uetisk.

Maskinen «ønsker» ingenting. Den følger bare de rammene vi gir den.

KI som ferdighetstyv – eller ferdighetsforsterker?

Et annet poeng som ofte dukker opp, er at KI gjør oss dummere. At det er en «ferdighetstyv» som gjør at vi slutter å lære, øve og tenke selv.

Dette er delvis riktig – men igjen: Problemet er ikke teknologien i seg selv, men hvordan vi organiserer læring og arbeid rundt den.

Vi har sett det før:

• Kalkulatoren gjorde at færre kan lange rekker med hoderegning,
• GPS gjorde at færre kan lese kart,
• Autopilot gjorde at piloter kan bli mindre skarpe hvis de nesten aldri flyr manuelt.

Det samme vil skje med KI: Hvis vi lar den gjøre hele jobben for oss, blir vi svakere på det den overtar. Men det er ikke nytt, og det er ikke unikt for KI. Det er en konsekvens av alle effektive verktøy.

Forskjellen ligger i hvordan vi bruker dem.

Først kompetanse – så KI

Det som virkelig avgjør om KI blir en ferdighetstyv eller en ferdighetsfremmer, er rekkefølgen:

1. Hvis vi bruker KI før vi har lært det grunnleggende, mister vi en viktig fase: den tunge læringen, prøving og feiling, dybdeforståelsen. Da blir vi avhengige av verktøyet – og hjelpeløse når det svikter.
2. Hvis vi først lærer selv, og deretter tar i bruk KI, kan den løfte oss videre:
   • Studenter kan bruke KI til å få nye perspektiver, ikke bare ferdige svar.
   • Leger kan bruke KI som ekstra støtte, ikke som erstatning for klinisk skjønn.
   • Fagarbeidere kan bruke KI til å planlegge, beregne, dokumentere – mens de fortsatt behersker selve håndverket.

Det avgjørende er at vi bevarer et minimumsnivå av egen kompetanse, slik at vi kan vurdere om KI tar feil, og slik at vi ikke reduseres til passive knappetrykkere.

Ansvaret kan ikke skyves over på algoritmene

Det er fristende å snakke om KI som noe som «gjør» ting med oss: gjør oss dummere, mer avhengige, mindre moralske. Men det er en farlig måte å tenke på, fordi den fratar oss ansvar.

• Det er vi som velger å bruke KI til å kopiere i stedet for å lære.
• Det er vi som eventuelt lar elever levere KI-tekst som sitt eget arbeid.
• Det er vi som lar økonomiske insentiver styre utviklingen, i stedet for tydelige etiske og pedagogiske prinsipper.

Når vi kaller KI en «ferdighetstyv», høres det ut som om teknologien bryter seg inn i hjernen vår og stjeler noe uten at vi merker det. I virkeligheten er det vi som frivillig legger fra oss ferdigheter fordi det er mer behagelig, raskere og enklere.

Vi må lære å bruke KI – ikke være redd for den

Det er helt nødvendig å stille kritiske spørsmål til kunstig intelligens:
Om datasett, skjevheter, overvåkning, eierskap til innhold, maktstrukturer og personvern. Men det er like nødvendig å unngå moralisme forkledd som teknologikritikk.

I stedet for å si «KI gjør oss dummere», kan vi stille mer presise spørsmål:

• Hvordan sikrer vi at elever først lærer å skrive, og deretter bruker KI som sparringpartner?
• Hvordan sørger vi for at fagfolk opprettholder kritisk kompetanse selv om KI er tilgjengelig?
• Hvordan regulerer vi bruken av data slik at skapere får rettferdig behandling – uten å late som om maskinene er moralske aktører?

KI speiler oss – på godt og vondt

Kunstig intelligens er i bunn og grunn et speil. Den reflekterer tekstene, bildene, strukturene, verdiene – og skjevhetene – som vi allerede har lagt inn i verden.

Hvis vi opplever at KI:

• forflater,
• kopierer uten kreditering,
• forsterker bias,
• og frister oss til å hoppe over læringsprosessen,

så er det først og fremst et speilbilde av våre egne valg som samfunn, skole, næringsliv og enkeltmennesker.

Det er ikke maskinene som stjeler informasjon. Det er vi som ikke har tatt oss tid til å avklare hva som er lov, rettferdig og ønskelig – og som, historisk sett, alltid har «lånt» fra hverandre.

Skyld ikke på teknologien alene

Kunstig intelligens kan absolutt bli en ferdighetstyv – hvis vi bruker den slik. Men den kan også bli en kraftig ferdighetsforsterker, et verktøy som gjør oss mer kreative, mer effektive og faktisk mer reflekterte, fordi vi må forholde oss aktivt til nye typer informasjon og nye måter å jobbe på.

Valget ligger ikke hos algoritmen.
Valget ligger hos oss.