Når krona styres mer av frykt enn av verdier

Vi liker å tro at verdien av et lands valuta sier noe om hvor «sterkt» landet er. Norge har nesten ingen statsgjeld, verdens største fond per innbygger og rikelig med naturressurser. Likevel er krona svak, og prisen vi betaler i butikken skyter fart. Det avslører en ubehagelig sannhet: Det er ikke først og fremst verdiene vi har bygd opp sammen som styrer kursen, men hvor de som sitter på kapitalen velger å parkere formuene sine.

Når internasjonale investorer blir redde, selger de små valutaer som den norske. Ikke fordi Norge plutselig ble et dårligere land å bo i, men fordi kapitalen søker størst mulig trygghet – i dollar, euro og andre «store» valutaer. Om arbeidsfolk i Norge får dyrere mat, høyere renter og svakere kjøpekraft, er i utgangspunktet irrelevant i dette regnestykket. Markedet har ingen stemmeseddel. Det har bare penger.

I dette bildet får vi også en prisstigning som ikke først og fremst skyldes økt etterspørsel her hjemme, men svekket valuta. Når krona faller, blir alt vi importerer dyrere. Det kalles inflasjon, men det er i stor grad en regning vi får fordi andre har flyttet kapitalen sin ut av Norge. Likevel svarer staten – gjennom Norges Bank – med å heve renta for å bekjempe prisveksten. Med andre ord: vanlige folk med boliglån og små marginer straffes for et problem som i stor grad kommer utenfra. Det er en usosial måte å styre økonomien på, og denne logikken har preget politikken helt siden finanskrisa i 2008 og smellen vi fikk i 2009/2010.

Det er her det demokratiske problemet ligger. Vi stemmer over regjering, skatter, velferd og fordeling. Men selve rammene rundt politikken – hva som «går an» uten å bli straffet av markedet – påvirkes sterkt av aktører ingen av oss har valgt. Et lite land kan i praksis presses til å føre «markedstilpasset» politikk, enten befolkningen ønsker det eller ikke.

Likevel er vi ikke maktesløse. Norge er kreditor, ikke tigger. Vi har egen valuta, egen sentralbank, en velferdsstat og et trepartssamarbeid som kan brukes til å skjerme folk flest mot de hardeste utslagene. Spørsmålet er hvordan vi bruker dette handlingsrommet: til å bøye oss stadig mer for markedets nerver – eller til å styrke demokratisk kontroll over de store pengene. Kapitalen er mektig, men den er ikke hellig. Det er folkestyret som skal ha siste ord.