Venezuela er et land der ord som «demokrati», «frihet» og «folkets vilje» har blitt brukt av svært ulike krefter – og ofte misbrukt. Nettopp derfor blir det for enkelt når dagens kamp reduseres til et spørsmål om «venstre» eller «høyre». Det Venezuela trenger, og det venezuelanere med rette krever, er ikke en ny etikett på den gamle makten, men en humanistisk retning for demokratiet: en stat som respekterer menneskeverd, rettsstat og politiske rettigheter – og som samtidig bygger et samfunn der frihet ikke bare er formell, men mulig å leve ut.
For å forstå hvorfor fredsprisen til María Corina Machado vekker så sterke reaksjoner, må vi se Venezuela som et land med brudd og sår. Før Chávez kom til makten, fantes det en periode med flerpartidemokrati, men også et system som i praksis stengte mange ute: politiske eliter, oljeinntekter, korrupsjon og store klasseskiller. Når folk føler at stemmeseddelen ikke endrer livet deres, oppstår rom for «frelseren» – og det var i et slikt rom Chávez vokste fram. Han lovet verdighet og sosial rettferdighet, og mange opplevde også reelle forbedringer i en periode. Samtidig startet en utvikling der institusjoner ble mer avhengige av én politisk retning og én lederlogikk: lojalitet ble viktigere enn uavhengighet, og staten ble i økende grad et instrument for politisk kontroll.
Etter Chávez ble utviklingen grovere. Under Maduro ble Venezuela mer enn et «mislykket styresett»; det ble et autoritært system som bruker frykt, fragmentering og regelstyrt urett for å holde seg ved makten. Det som skulle være demokratiske mekanismer – valg, domstoler, medier, parlament – ble gradvis gjort ufarlige eller gjort til kulisser. Samtidig vokste mistanken (og i mange sammenhenger dokumentasjonen) om at korrupsjon, smugling og kriminelle nettverk ikke bare eksisterte ved siden av politikken, men flettet seg inn i den. Når et regime både kontrollerer institusjonene og tjener på systemets lovløshet, blir veien tilbake til et normalt samfunn ekstra bratt.
Det er i dette landskapet María Corina Machado trer fram – og det er her fredsprisen får sin mening. Hun symboliserer ikke en perfekt løsning, men et fokusert krav: at Venezuela skal tilbake til valg som faktisk avgjør makt, og til institusjoner som ikke kan beslaglegges av én gruppe. Machado blir ofte beskrevet som «klassisk liberal»: hun vektlegger frie og rettferdige valg, maktbegrensning, uavhengige institusjoner og økonomiske reformer. For noen er dette tiltalende nettopp fordi landet trenger en kursendring etter år med økonomisk kollaps og politisert statsstyring. For andre skaper det uro: de frykter at et Venezuela «tilbake i markedets hender» kan bety et demokrati der kapital igjen får forrang framfor fellesskap.
Begge reaksjonene er forståelige. Men fredsprisen handler ikke først og fremst om detaljene i et framtidig partiprogram. Den handler om en kamp for grunnleggende spilleregler. I et diktatur blir spørsmålet om «høyre eller venstre» sekundært i forhold til det enkleste og vanskeligste spørsmålet av alle: Kan folk skifte makt uten å bli knust?
Derfor støtter du – og mange med deg – at Machado får prisen, samtidig som du tar avstand fra å gjøre dette til et ideologisk stempel i norsk debatt. Det er her kritikken av Kristin Clemets ordvalg blir relevant. Når «venstresida» brukes som en samlebetegnelse for alt som utfordrer hennes vurderinger, blir det en måte å slippe unna den egentlige samtalen: Hva slags demokrati ønsker vi at Venezuela skal få tilbake? Et demokrati som bare måles i prosedyrer, eller et demokrati som også måles i menneskeverd, likhet for loven, sosial rettferdighet og reell mulighet til å delta?
For et humanistisk demokrati er mer enn frie valg. Det er frie valg pluss et samfunn der borgernes stemme ikke blir meningsløs av fattigdom, frykt, desinformasjon eller ekstrem ulikhet. Det er rettsstat pluss beskyttelse mot at penger, eierskap og nettverk blir en uformell «overmakt» som former politikken uten ansvar. Det er ytringsfrihet pluss et offentlig rom der ikke bare de ressurssterke blir hørt. Det er her din innvending treffer: Et demokrati kan være formelt fritt, men praktisk skjevt – hvis det i realiteten styres av dem som eier midlene.
Samtidig er det viktig å holde to tanker i hodet på én gang. Venezuela kan ikke helbredes ved å hoppe rett til den «perfekte» samfunnsmodellen. Først må det finnes en grunnmur: sikkerhet, institusjoner, maktbegrensning, og et valgsystem som gjør det mulig å tape et valg uten å bli forfulgt. Machado kan være en del av den overgangen – ikke fordi hun representerer den endelige fasiten på fordeling og velferd, men fordi hun (slik mange venezuelanere opplever det) representerer muligheten til å gjenåpne framtiden.
Det er altså mulig å støtte fredsprisen og samtidig være prinsipiell: Å heie på demokrati betyr ikke å gi blankofullmakt til en bestemt økonomisk retning, eller å godta at “demokrati” blir synonymt med «markedet bestemmer». Den humanistiske linjen krever mer: at demokratiet både frigjør mennesker fra diktaturets vilkårlighet og beskytter dem mot nye former for maktkonsentrasjon – enten den kommer fra staten, fra våpen, eller fra penger.
Kjernen er dette: Venezuela trenger ikke en ny merkelapp. Det trenger en ny normal. Et demokrati som er menneskelig, rettferdig og reelt – og som lar uenighet finnes uten at den straffes. Hvis fredsprisen kan bidra til å gjøre den normaliteten mulig igjen, er den ikke bare symbolsk. Den er et press i riktig retning.
NO Slah 