I Fredrikstad (bystyret desember 2025) har flere folkevalgte slått alarm om at de vedtar kommunebudsjett uten å se hva pengene faktisk går til. Debatten viser et demokratisk problem som er større enn partipolitikk: Når politikerne bare får en «pengesekk» per kommuneområde, mens detaljene ligger hos kommunedirektøren, flyttes reell styring fra folkevalgte organer til administrasjonen – i praksis.
Dette handler ikke om å mistenkeliggjøre ansatte, men om maktbalanse. Kommunedirektøren argumenterer mot mer detaljerte budsjetter med økt ressursbruk og redusert omstillingsevne. Det kan være et legitimt hensyn. Men hvis kostnaden ved effektivitet er at folkevalgte ikke kan forstå konsekvensene av det de vedtar, blir det et demokratisk underskudd: Du kan ikke holdes ansvarlig for prioriteringer du ikke har innsyn i.
Et budsjett er ikke bare et tall; det er politikk i tallform. Hvis budsjettet som legges fram primært viser endringer fra i fjor, forutsetter det historisk detaljkunnskap få har. Da blir “styring” lett redusert til å stemme ja/nei til forslag man ikke kan etterprøve.
Løsningen trenger ikke være detaljstyring av hver krone. Et fornuftig kompromiss er at bystyret fortsatt vedtar rammer, men samtidig vedtar krav til innsyn: virksomhetsnivå-oversikter (Nav, barnevern, brann osv.), tydelig synliggjøring av innleie/konsulenter/kjøp av tjenester, og faste rapporter som forklarer avvik og tiltak. I tillegg bør fagutvalg få reelle verktøy til å følge opp “sin” portefølje gjennom året.
Når et flertall stemmer ned mer innsyn, er det ikke bare en teknisk beslutning – det er et valg om hvor mye demokrati som faktisk skal være igjen i budsjettprosessen.
NO Slah 