Oslo trenger nye T-banevogner. Det er sant. Byen vokser, kapasiteten presses, og kollektivsystemet må styrkes. Men nettopp derfor er saken om vognkjøpet fra CAF mer enn en teknisk diskusjon om leveringsdatoer og milliarder. Det er en politisk prøve på om etikk faktisk betyr noe når det blir dyrt.
NRK omtaler at CAF er oppført på en FN-liste over selskaper som bidrar til å opprettholde israelsk okkupasjon i Palestina, blant annet gjennom prosjekter knyttet til trikkelinje mellom bosettinger på Vestbredden. Når en leverandør knyttes til en slik virkelighet, handler det ikke om “PR i Midtøsten” eller symbolpolitikk. Det handler om hva slags ansvar en offentlig innkjøper tar når den bruker fellesskapets penger.
Jeg forstår lock-in-argumentet. Jeg forstår at en leverandørendring kan gi forsinkelse, risiko, og svært høy ekstra kostnad. Men det er her politikernes ansvar begynner – ikke slutter.
For det er en farlig logikk som nå normaliseres: Hvis prislappen er høy nok, kan vi se bort fra menneskerettigheter. Hvis konsekvensene er store nok, kan vi “ikke ha noe valg”. Men i politikk finnes det alltid et valg. Det valget handler om hva vi prioriterer når verdier kolliderer med bekvemmelighet og budsjett.
Å fortsette en avtale som er knyttet til alvorlige menneskerettighetsmessige innvendinger bare fordi det blir dyrere å la være, betyr i praksis at etikk kun gjelder når den er gratis. Da er etikk ikke en verdi – det er pynt.
Og la oss være ærlige: Dette er ikke bare historien om én leverandør. Det er historien om hvordan store, offentlige innkjøp ofte bygges slik at de blir “for store til å endre” når nye fakta kommer på bordet. Når alt er låst til ett system, blir moralske vurderinger presset ut av beslutningsrommet. Men den lock-in-en er ikke naturgitt. Den er et resultat av politiske og administrative valg – og den kan ikke brukes som moralsk alibi.
Noen vil si: “Men hva med Oslos innbyggere? Hva med kapasiteten?” Det er et legitimt spørsmål. Men det er ikke legitimt å late som om alternativet bare er enten uetisk kjøp eller kollektivkollaps. Hvis byen mener alvor med å være en ansvarlig innkjøper, må den tørre å ta den politiske kostnaden ved å trekke en grense – og samtidig legge en plan for hvordan kapasiteten skal sikres på andre måter i mellomtiden.
Det er faktisk nettopp slik verdier testes: Når de har en pris.
Derfor bør byrådet og bystyret svare klart på dette: Hvor går grensen? Finnes det et punkt der Oslo sier “nei”, selv om det blir dyrere? Eller er budsjettet den egentlige moralske kompassnåla?
Jeg mener svaret må være tydelig: Oslo kan ikke velge en avtale som oppleves inhuman og etisk uforsvarlig bare for å spare penger. Hvis vi mener at menneskerettigheter betyr noe, må det også gjelde når det koster – og når det er upraktisk
1. Hvilken konkret grense må krysses før Oslo sier nei – selv om det blir dyrere?
2. Hvorfor ble ikke denne risikoen vurdert tungt nok før kontrakten/opsjonene bandt byen?
3. Hvis “for dyrt å endre” alltid vinner, hva er da meningen med etiske retningslinjer i innkjøp?
4. Hvilken plan har Oslo for å unngå tilsvarende lock-in neste gang?
NO Slah 