På 70-tallet oppsto en av rockens mest misforståtte “dueller”: Neil Youngs kritikk av Sørstatene og Lynyrd Skynyrds svar med Sweet Home Alabama. Mange (meg selv inkludert) har fått en litt feil versjon av historien underveis, for dette var ikke bare “høyre mot venstre” – det var også stolthet, identitet og et forsøk på å nyansere.
Neil Young begynte med «Southern Man» (1970), en låt som peker rett på Sørstatenes rasisme og historiske vold. Deretter kom «Alabama» på Harvest (1972), hvor han fortsetter den moralske anklagen. Young har senere sagt at han selv opplevde noe av dette som for generaliserende, som om hele Sør ble dømt i én setning.
Så, i 1974, kom Lynyrd Skynyrd med «Sweet Home Alabama». Den ble en massiv hit og står igjen som en hyllest til hjemsted, dialekt, varme, “levemåte” – men også som en tydelig respons til Young: “ikke døm oss alle som én ting.” Samtidig er teksten nettopp det som gjør låta så ladet: den nevner Alabama-guvernør George Wallace (segregasjonist) og slenger inn Watergate i samme åndedrag, som et “og dere da?” mot dem som moraliserer fra trygg avstand. Bandet har i ettertid forklart at “boo boo boo” i koret var ment som en markering mot Wallace, men tolkningsrommet har alltid vært der – derfor blir sangen stadig diskutert.
Det viktige er kanskje dette: det virker ikke som en ekte hatfeide. Både Young og Skynyrd har uttrykt respekt for hverandre, og mye tyder på at dette var mer en musikalsk dialog enn en krigserklæring. Men tragedien gjorde at samtalen ble brått avbrutt: flyulykken i 1977 tok livet av Ronnie Van Zant, Steve Gaines og Cassie Gaines, og satte et brutalt punktum for den klassiske Skynyrd-epoken.
I dag står begge låtene igjen som tidsbilder – og som påminnelser om at god musikk kan romme både uimotståelige riff og ubehagelige spørsmål på samme tid.
NO Slah 