Noen artister setter seg ikke bare i øret — de legger seg som et bakteppe til livet. Chris Rea var en sånn artist. Han lagde sanger som føltes som å sitte i en bil på vei et sted, med tanker som går i ring og en slags ro som kommer av bevegelse. Musikken hans bar tydelige spor av blues og soul, men også en egen soft rock-varme som gjorde at låtene traff bredt uten å miste særpreget. AP News+1
Det var stemmen først: ru, litt sliten, helt umiskjennelig — som om den hadde levd et liv før den kom ut av høyttalerne. Og så gitaren: ofte neddempet, men uttrykksfull, som om hvert riff hadde en hensikt. Rea var aldri mest opptatt av å imponere teknisk; han var opptatt av å fortelle. Han skrev sanger som låner bilder fra veier, nattlys og kystlinje, men som egentlig handler om mennesker: kjærlighet som glipper, håp som holder seg fast, og det merkelige i at vi kan være både sterke og sårbare på samme tid.
For veldig mange har han ett evig juleavtrykk: «Driving Home for Christmas». En sang som år etter år har blitt lydsporet til det mest menneskelige ved desember — å lengte hjem, å telle mil, å stå i kø og likevel kjenne at man er på vei mot noe som betyr noe. Familien opplyser at Chris Rea døde 74 år gammel etter kort tids sykdom, og at han sovnet inn fredelig på sykehus med sine nærmeste rundt seg.
Men Rea var aldri bare «han med julesangen». Gjennombruddet kom tidlig med «Fool (If You Think It’s Over)», og senere ble han for alvor en stor albumartist med utgivelser som The Road to Hell og Auberge — plater og låter som viste hvor god han var til å skape stemning, drive historien fram, og samtidig la det være plass til lytteren. løpet av karrieren ga han ut 25 studioalbum, og nådde et publikum langt utenfor Storbritannia.
Også her hjemme satte han spor: I 1988 sto han på scenen som pauseunderholdning i den norske Melodi Grand Prix-finalen — en liten, men talende detalj som sier noe om hvor synlig og etterspurt han var i sin tid, også i Skandinavia. Wikipedia
Chris Rea etterlater seg ikke bare en rekke hits, men et helt landskap av musikk: kvelder ved kjøkkenbordet, bilturer alene, radio i bakgrunnen på vei til jobb, og jula som kommer igjen — hver gang med samme låt, og litt nye minner. Reuters omtaler at han solgte over 40 millioner plater globalt, men tall er egentlig sekundært her. Reuters Det viktigste er at han skrev sanger folk tok inn i livet sitt — og ble der.
Når en artist som dette forsvinner, blir det stille et øyeblikk. Men så skjer det som alltid skjer med de som virkelig har betydd noe: Du hører en låt igjen, kanskje tilfeldig, og plutselig er han der. På veien. I stemmen. I stemningen. Som om han bare ligger litt foran deg i samme kjørefelt.
Hvil i fred, Chris Rea — og takk for musikken.
NO Slah 