Jeg blir alltid litt sliten av januar. Ikke av vinteren, men av stemmen som sier at alt må fikses: kroppen, maten, treningen, søvnen, hodet – helst i en pakke med tallkode og engelsk navn. Som om et vanlig liv er et problem som trenger “program”.
For meg er det mer sant at helse ikke er et prosjekt, men et forhold. Til kroppen min, til hverdagen, til folkene rundt. Og de forholdene blir bedre av ganske jordnære ting: mat som faktisk metter og smaker, noenlunde regelmessig, uten å gjøre måltidene til en eksamen. Bevegelse som passer inn i livet jeg lever – ikke livet jeg tror jeg burde leve. Litt mer styrke i beina, litt mer pust i trappa, litt mindre stivhet i ryggen. Det trenger ikke være heroisk for å telle.
Jeg tror også vi undervurderer alt som ikke kan logges: en mobilfri middag, en prat på kjøkkenet, en tidlig kveld, en tur der hodet får ligge i ro. Når det meste av uka er “helt greit”, tåler vi både kanelbolle og late dager uten at verden velter.
Kanskje er årets plan bare dette: bygg grunnmur, ikke ytterkanter. Og når barfrosten knitrer under skoene, frostrøyken løfter seg fra vannet, og sola filtreres gjennom dis og pust fra folk som går samme vei – da kjennes det ganske tydelig: Dette er også helse.
NO Slah 