Asle Toje skriver i «Vil Norge overleve det som kommer?» om et Norge som risikerer å miste «enhetskulturen» – og dermed også det som «holder oss sammen innenfra». Han setter ord på en uro mange kjenner: at språk, vaner, felles referanser og institusjonell tillit ikke er naturlover, men noe som må bæres og fornyes. I teksten kobler han dette til demografi, innvandring, en opplevelse av språklig og kulturell fragmentering, og til en bredere sivilisasjonsfortelling om riker som forvitrer når forbindelsen mellom fortid og framtid brytes.
Det er et sterkt bilde – men også et bilde som gjør én type «struktur» til hovedmotor i demokratiets utvikling: kultur som lim, lojalitet som ressurs, og fellesskap som noe som kan svekkes av «for mye» forskjellighet. Når Toje avslutter med oppfordringer om målbare krav til integrering og å belønne patriotisme i kultur og utdanning, blir «samhold» ikke bare beskrivelse, men et politisk program – selv når han insisterer på at han bare analyserer.
Her ligger mye av uenigheten jeg har med Toje: ikke om samhold betyr noe, men om hva samhold er, hvem som får definere tersklene – og hvilke maktforhold som blir usynlige når kultur forklares som den dypeste årsaken til demokratiets styrke eller svakhet.
Biografi, mistanke – og hva som egentlig står på spill
Mozzie Marvati svarer med en tekst som tar tak i hvordan slike analyser virker når du plasseres i kategorien «ikke norsk i kulturell forstand». Han argumenterer for at påstanden er empirisk tynn, og viser til at «norskhet» i praksis ofte forstås pragmatisk – gjennom arbeid, språk og deltakelse – mer enn gjennom en vag kulturell essens. Han gjør det også til et demokratisk spørsmål om tillit: Hvem forventes å bære byrdene, hvem må stå til eksamen, og hvem får være «innenfor» uten å bli målt?
Toje svarer med at dette er en skivebom: Biografi kan ikke tilbakevise «struktur», sier han – og hevder at problemet ikke er mistanke, men uklare forventninger og manglende begrepsavklaring. Han fastholder at «kulturell forstand» handler om kjennskap til felles referanser, institusjoner og normer, og at dette er vilkår for et fungerende demokrati – også for majoriteten.
Men her blir selve nøkkelordet – «kulturell forstand» – stående i spennet mellom presisering og glidning. I det øyeblikket terskelen ikke er operasjonalisert (hva teller, hvem avgjør, når er man «innafor»?), kan den fungere som en uklar grense som produserer nettopp den mistanken den påstår å rydde bort.
Når «det usynlige» finnes – uten å bli en dom
Bengt Andersen nyanserer dette fra et forskningsblikk: Han tar Tojes bekymring på alvor i den forstand at kulturelle grenser, trygghet og utrygghet er reelle fenomener i hverdagslivet – også i mangfoldige lokalsamfunn. I hans fremstilling blir «det usynlige stoffet» ikke en mytisk essens, men noe som viser seg i hvordan folk navigerer tilhørighet, naboskap, klasse og identitet – og hvordan dette kan påvirke bostedsvalg og fellesskapsfølelse. Samtidig peker han nettopp på kompleksiteten: klasse spiller inn, men andre forskjeller kan oppleves som avgjørende; og minoriteters behov kan like gjerne handle om rom til å være seg selv som om «å få mer norsk kultur» inn i hverdagen.
For meg understreker dette at samhold ikke kan reduseres til en kulturtest. Det kan beskrives, forskes på og diskuteres – men i det øyeblikket det brukes som politisk sorteringsmekanisme, endrer det karakter.
Offervilje og demokratisk ansvarlighet
Hilde Sandviks «Ti spørsmål til Asle Toje» flytter debatten til et annet demokratisk kjernepunkt: offentlighet og ansvar. Hun beskriver et mønster der Toje hevder seg kneblet, samtidig som han takker nei til åpne samtaler; og hun spør hva slags nasjon han mener mennesker skal være villige til å dø for, og hvem som inngår i det fellesskapet. Spørsmålene hennes dreier særlig mot krig, Ukraina, legitimitet og konsekvenser – altså: hvem betaler prisen for ordene, og hvilke valg skjules bak retorikk?
Dette treffer en viktig del av mitt syn: Fellesskap er ikke en identitet man enten har eller mangler; det er en praksis. Og i et demokrati må også den praksisen tåle kritikk, motspørsmål og maktgjennomlysning.
Den manglende strukturen: makt, eierskap og økonomiens språk
Det er her jeg skiller lag med Toje på det mest grunnleggende: Jeg mener demokratiets bærekraft i vår tid ikke først og fremst avgjøres av kulturell enshet, men av økonomisk makt, eierskap og ulikhet – altså hvem som faktisk setter rammene for livene våre.
Heftet «Demokrati og kapital» gir dette et presist begrepsapparat: Demokratiet kan beholde ordene sine, mens «grammatikken» skrives av markedet – og politikken fanges i et økonomisk vokabular der vekst, effektivitet og konkurransekraft fortrenger språk om rettferdighet, fordeling og fellesskap. Stagnasjon blir da ikke bare et spørsmål om kulturens forvitring, men om at økonomiens rammer presenteres som nødvendighet, ikke som valg – og at spillereglene består selv når regjeringer skiftes ut.
Når staten i tillegg blir investor – og måles «ikke i rettferdighet, men i prosent» – får vi et demokratisk paradoks: fellesskapets midler forvaltes, men etter markedets logikk om risiko og avkastning. I et slikt landskap kan kulturdebatter lett bli en avledning, fordi uroen i folks liv ofte handler om bolig, arbeid, trygghet og fordeling.
Dette er også mitt svar på ungdomsspørsmålet Toje stiller. Når Toje spør hva ungdom skal kjempe for, svarer han i stor grad med samhold, normer og lojalitet. Jeg mener ungdom allerede ser hva som står på spill: en økonomi som presser liv inn i markedets logikk, og et demokrati som taper reell styring når makt konsentreres gjennom eierskap, finans og «nødvendighetsspråk».
Et annet syn på demokratisk utvikling
Toje ser demokratiet truet når kulturell kontinuitet brytes og fellesskapsnormer svekkes. Jeg ser demokratiet truet når økonomisk makt blir usynlig, når styring blir administrasjon, og når «samhold» brukes som lim uten maktkritikk – fordi det da kan ende som en moralsk fortelling som stabiliserer uretten i stedet for å endre den.
Dette betyr ikke at kultur er irrelevant. Språk og normer betyr mye, og det viser Andersen godt. Poenget mitt er at kultur alltid er i bevegelse, og at det demokratiske spørsmålet derfor ikke kan være om vi klarer å fryse et «enhetssamfunn», men om vi klarer å bygge institusjoner og økonomiske rammer som gjør forskjeller levelige – uten at noen grupper permanent må bevise sin verdi.
Samhold er derfor ikke en test. Det er politikk: et valg av hvilke strukturer vi vil se etter, hvilke maktforhold vi vil regulere, og hvilke institusjoner vi vil bygge for å bære et flerkulturelt, flerspråklig og samtidig sosialt rettferdig demokrati.
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8pmm5G/asle-toje-vil-norge-overleve-det-som-kommer
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/WvbJrd/hva-er-det-vaare-ungdommer-skal-kjempe-for
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/43q0RV/mozzie-marvati-jeg-er-sivilisasjonskollapsen-asle-toje-advarer-om
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/L4Ad1P/fastlege-mozzie-marvati-hevder-jeg-saar-kronisk-mistanke-det-motsatte-er-tilfellet
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/2pGXRq/det-usynlige-stoffet-som-asle-toje-skriver-om-virker-aa-ha-reell-betydning
https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/e78XvO/ti-spoersmaal-til-asle-toje
https://noslah.com/2025/12/30/samhold-uten-maktkritikk/
NO Slah 