Kommentar til aftenposten i dag 30.12.2025 Bengt Andersen :
Jeg tror Toje har rett i at demokrati trenger et “usynlig stoff” av tillit og felles praksiser. Men han gjør en feil når dette blir hovedforklaringen på samfunnets spenninger. Tillit og fellesskap er ikke bare kultur – de er også et resultat av sosial trygghet, rettigheter og reell påvirkning på egne livsbetingelser. Hvis folk opplever at bolig, arbeid og framtid styres av krefter utenfor demokratisk kontroll, vil fellesskapet slites uansett hvor mye vi snakker om normer og “enhet”. Derfor må kulturperspektivet kobles til makt- og fordelingsperspektivet, ellers ender vi med moral og symboler der vi trenger politikk.
—
Det er lett å kjenne igjen hvorfor Asle Tojes tekster treffer mange: De tilbyr en helhetsfortelling om tidens uro. I «Vil Norge overleve det som kommer?» beskriver han en nasjon der «enhetskulturen» skal være i ferd med å forsvinne, der «svært mange ikke er norske i kulturell forstand», språket svekkes, og «fragmentering» ikke er en styrke. Aftenposten Når han siden spør «Hva er det våre ungdommer skal kjempe for?», knytter han dette direkte til at staten igjen kan kreve liv og offervilje – og at samhold derfor blir en «verdifull ressurs». Aftenposten Og i tilsvar til fastlege Mozzie Marvati insisterer han på at dette ikke handler om enkeltmenneskers moral eller biografier, men om «vilkår for et fungerende demokrati»: felles normer, språkkompetanse og institusjonell tillit over tid – «struktur kan ikke tilbakevises med biografi». Aftenposten
Uenigheten handler derfor ikke bare om tonen, men om hvilket ståsted vi ser demokratiet fra – og hva vi mener får demokratier til å utvikle seg, eller stivne. Hos Toje ligger demokratiets bærekraft i et historisk-kulturelt fellesskap. Demokrati er ikke bare lover og institusjoner; det forutsetter et «usynlig stoff» av vaner, språk og lojalitet som ikke kan vedtas, bare bæres. Det er en kjent idé i politisk teori: Rettigheter virker best når tillit og uformelle normer gjør dem etterlevbare. Men når dette blir hovedforklaringen på samtidens spenninger, skjer det også en forskyvning: Demokratiets kriser blir først og fremst fortalt som kriser i tilhørighet.
Det er nettopp her en annen demokratiforståelse – den du bygger i «Samhold uten maktkritikk» – bryter inn. Du aksepterer at fellesskap er mer enn enkeltmennesker, men peker på at «hvilken struktur vi velger å se etter, er også et politisk valg». NO Slah Når Toje skriver at «svært mange ikke er norske i kulturell forstand», mener du at han skaper en uklar terskel som lett produserer mistenksomhet – selv om han sier han vil rydde opp i den. Marvati formulerer denne erfaringen skarpt når han beskriver Tojes analyse som «kronisk mistanke» og som en slags kø der man aldri får vite når man egentlig er innenfor. Poenget er ikke at normer og språk er irrelevante, men at “kulturell norskhet” lett blir et flytende kriterium som kan brukes mer til grensedragning enn til demokratibygging.
Likevel er dette bare halve bildet. Den tydeligste forskjellen mellom ståstedene er at du – og heftet «Demokrati og kapital» – ser demokratiets utvikling som et spørsmål om makt og materialitet, ikke primært om kulturell enhet. Heftet beskriver et «demokratiets paradoks»: I en globalisert økonomi kan demokratiet «beholde sitt språk, men miste mye av sin kraft». Politikere skiftes ut, men rammene består fordi kapitalens bevegelighet setter spillereglene; politikkens moralske begreper (rettferdighet, fellesskap, fordeling) oversettes til et økonomisk vokabular (vekst, effektivitet, konkurransekraft), og demokratiet glir fra beslutningsrom til administrasjon av “nødvendighet”. Demokrati og kapital I en senere formulering blir dette enda mer presist: samfunnet kan beholde demokratiske institusjoner, «men dets økonomiske grunnlag er outsourcet» – «grammatikken» skrives av markedet. Demokrati og kapital
Dette er et annet “struktur”-begrep enn Tojes. Toje leter etter struktur i kulturens bæreevne; men det finnes struktur i økonomiens maktformer: eierskap, ulikhet og hvilke hensyn som faktisk får forrang når politikk blir styring. I den analysen kan en debatt om samhold bli en avledning – ikke fordi fellesskap er uviktig, men fordi den lett flytter oppmerksomheten fra hvem som setter rammene for bolig, arbeid, trygghet og fordeling. Det er derfor en kan si at ungdom ikke mangler en sak: de ser dyrtid, boligkrise, utrygghet og naturtap, og forstår at dette handler om mer enn moralpreken.
Her kommer et avgjørende demokratiteoretisk poeng: Demokratier utvikler seg når konflikter blir gjort synlige, politiserte og institusjonalisert – når grupper kan organisere seg, forhandle og endre spilleregler. Demokratier stagnerer når konflikt blir gjort privat (som “holdninger” og “følelser”) eller naturalisert (som “økonomiske lover”). «Demokrati og kapital» beskriver nettopp hvordan økonomisk styring kan fremstilles som natur, mens den i realiteten er politikk: en moral utkledd som tall, der lønnsomhet blir kriteriet for hva som teller som verdi. Demokrati og kapital Når alt måles, blir også fellesskapets etikk vanskeligere å artikulere – ikke fordi folk slutter å bry seg, men fordi språket for hva som er mulig snevres inn.
I norsk sammenheng gjør dette seg ekstra skarpt gjennom statens dobbeltrolle og hvordan staten i den globaliserte kapitalismen blir både regulator og investor – et symbol er Oljefondet, som på én gang representerer fellesskapets eierskap og opererer etter markedets logikk: avkastning, risikojustering og konkurranse, dermed «måles [statens] forvaltere ikke i rettferdighet, men i prosent», og skillet mellom offentlig og privat viskes gradvis ut. Dette er en diagnose av demokratisk stagnasjon som ikke lar seg fange av “enhetskultur”: Når velferdens bærekraft kobles til markedsavkastning, kan vi få høy tillit og høflig språk, men likevel et demokratisk handlingsrom som krymper.
Det betyr ikke at Toje tar feil i alt han peker på. Men han gjør én prioritering som er politisk: Han lar kultur være hovedmotoren og økonomi være bakgrunn. I «Vil Norge overleve det som kommer?» nevner han «økonomien i dyp ubalanse», men det er kulturdiagnosen som bærer dramatiseringen og løsningen – mer krav, mer patriotisme, mindre fragmentering. Aftenposten Når fellesskapet defineres gjennom kulturell kontinuitet, kan resultatet bli en politikk som ber folk om å “bære byrden sammen” uten å si hvem som eier byrdefordelingen.
Det kan oppsummeres slik: Fellesskap er ikke en identitet man enten har eller mangler; det er en driftstilstand – noe som bygges gjennom arbeid, rettigheter og solidariske institusjoner. Derfor er spørsmålet ikke om demokrati trenger samhold, men hva samhold skal brukes til: Å styrke folks mulighet til å handle politisk, eller å gjøre dem mer lydige innenfor rammer de ikke kontrollerer. Når «samhold» løsriver seg fra makt- og fordelingskritikk, risikerer det å bli et moralsk lim som holder uretten sammen – mens “grammatikken” fortsatt skrives av markedet.
—
Språk og kultur har alltid vært i bevegelse. Det er ikke et avvik, men historiens grunnrytme – fra romerrikets fall til dagens digitale offentlighet. Spørsmålet er derfor ikke om samfunnet forandrer seg, men hvem som får definere retningen på forandringen. Vi lever i en tid der mange er mer oppdaterte, mer informerte og mer i stand til å se sammenhenger enn før. Nettopp derfor er det også mulig å kreve et dypere demokrati: et samfunn der politisk frihet ikke stopper ved valgurnene, men fortsetter inn i økonomien. Et demokratisk godt samfunn er ikke et “enhetssamfunn” uten forskjeller, men et samfunn med institusjoner som gjør forskjeller håndterlige – fordi kapitalen, investeringene og verdiskapingen i større grad styres av fellesskapet. Når kapitalen eies og kontrolleres demokratisk, blir endring mindre et sjokk som skyver folk ut, og mer en prosess vi kan forme i fellesskap.
NO Slah 