Når kunnskap delegitimeres, blir makt den eneste målestokken

Det er ikke nødvendig å romantisere Nicolás Maduro eller prestestyret i Iran for å se alvoret i det som nå skjer. Tvert imot: nettopp fordi mange autoritære regimer er brutale, er det avgjørende at kampen mot dem ikke føres med metoder som gjør folkeretten valgfri og demokratisk kontroll over militærmakt illusorisk.

En liberal internasjonal orden består ikke av snille intensjoner, men av institusjoner og begrensninger: forbudet mot maktbruk, respekt for suverenitet, parlamentarisk kontroll med krigshandlinger, og et FN-system som – ufullkomment – er ment å dempe stormakters impulser. Når en president kan handle militært uten reell forankring i egen lovgivende forsamling, handler det ikke bare om et enkelttiltak, men om en normendring: terskelen for krig senkes, og beslutningsmakten konsentreres.

Det er her retorikken om at «akademia», «forskning» og «fakta» er “fake” blir mer enn kulturkrig. Når kunnskapsinstitusjoner delegitimeres, fjernes en av de få sivile motmaktene som kan utfordre en administrasjons virkelighetsbeskrivelse før den blir politikk. I et slikt klima blir uenighet omdefinert til illojalitet, og kritikk til desinformasjon. Da blir makt – ikke begrunnelse – den primære autoriteten.

Det farlige ved denne utviklingen er at den ikke er unik. Putin, og i økende grad kinesisk statlig retorikk, bruker tilsvarende logikk: historiske narrativer, sikkerhetsargumenter og moralske påskudd for å gjøre unntak til regel. Når USA opptrer på måter som ligner, reduseres forskjellen mellom “regelbasert orden” og “maktbasert orden” til et spørsmål om hvem som vinner fortellingen.

Dette er ikke et argument for passivitet overfor diktaturer. Det er et argument for virkemidler som ikke undergraver det vi hevder å forsvare: målrettede sanksjoner, internasjonal rettsforfølgelse der det er mulig, støtte til sivilsamfunn, og en utenrikspolitikk som tåler å bli kontrollert av parlamenter og domstoler. Alternativet er et system der stormakter tar seg til rette, og der små stater lærer den eneste leksen som virkelig sprer seg: at sikkerhet skapes gjennom styrke alene.

I et slikt system er veien til en større krig ikke en plan, men en konsekvens av gjentatte normbrudd, feilberegninger og eskalerende gjengjeldelser. Det er nettopp derfor prinsipper betyr mest når de er politisk upraktiske.