Folkens, jeg nekter å tro at vi europeere er så naive – men jeg kjenner likevel et lite sug i magen når USA plutselig oppdager at alt vi har er “strategisk viktig”.
Grønland? “Internasjonal sikkerhet.”
Nordområdene? “Internasjonal sikkerhet.”
Svalbard? Du vet… sikkerhet.
Kontinentalsokkelen som fortsatt leverer olje og gass? Plutselig veldig “sikker”.
Og thorium? Altså, hvis du noen gang har lurt på hvordan “grønn omstilling” kan høres ut på turbokapitalistisk: “frihet”.
Det er nesten rørende hvor fort ordet “ikke til salgs” blir oversatt til amerikansk:
“Ok, men hva med en kampanje, en spesialutsending, litt press, noen ‘vennlige’ forslag… og en base eller to?”
Danmark og Norge sitter der som to rolige naboer med hver sin pose boller og tenker:
“Jaja, vi får vel bare fortsette å være allierte.”
Mens stormakten står i døra og sier:
“Så hyggelig dere har det her. Veldig… strategisk.”
Og misforstå meg rett: Jeg tror ikke vi våkner i morgen til «Kalaallit Nunaat – 51st State».
Men jeg kjenner likevel at pulsen øker litt av tanken på dagen Trump begynner å snakke om Jonas Gahr Støre og Mette Frederiksen med samme tone som han bruker om Maduro:
Da er vi plutselig ikke venner lenger – vi er et prosjekt.
Så ja: Vi må ha galgenhumor, men også et lite mentalt beredskapslager.
Ikke bare av hermetikk – men av ryggrad.
For i 2026 er det visst sånn at:
Hvis du har naturressurser, havområder og en beliggenhet på kartet…
…da er du “strategisk viktig”.
Og det er sjelden en kompliment.
NO Slah 