Puma. Salomon. Arc’teryx. Wilson. Volvo. MG. GE Appliances. Pirelli. Syngenta. KUKA. ThinkPad.
Det er ikke akkurat ukjente navn. Likevel er dette også en liten liste over noe mange i Europa og USA har vanskelig for å innrømme: at en stadig større del av eierskap, teknologi og marginer i kjente “vestlige” produkter nå havner i kinesiske hender – eller i hvert fall blir styrt av kinesiske konsern.
Ta Puma: Denne uka meldte Reuters at Anta Sports kjøper 29,06 % av Puma fra Pinault-familiens investeringsselskap Artemis for 1,5 milliarder euro, og blir største aksjonær. Anta avviser full overtakelse, men vil inn og påvirke – og sier de kan hjelpe Puma å vokse i Kina, der Puma bare henter en liten del av inntektene sine.
Og Anta er ikke ny i gamet. Konsernet ledet også gruppa som tok finske Amer Sports av børs – altså selskapet bak Salomon, Arc’teryx og Wilson – et klassisk eksempel på at det ikke lenger bare handler om å produsere for vestlige merker, men om å eie porteføljen.
I industrien ellers er mønsteret like gjenkjennelig: Geely fullførte kjøpet av Volvo Cars allerede i 2010. Haier kjøpte GE Appliances i 2016. ChemChina tok kontroll over Pirelli i en avtale Reuters beskrev som at et symbol på italiensk industriproduksjon havnet “i kinesiske hender”. Og ChemChina fullførte også “landmark”-oppkjøpet av Syngenta (plantevern og frø) – mer verdikjede-makt enn logo, men desto viktigere. Midea fikk grønt lys og gjennomførte oppkjøpet av tyske robotjuvelen KUKA. Lenovo brukte ThinkPad/IBMs PC-virksomhet som springbrett til å bli global gigant.
Så hvorfor er vi redde? Fordi dette ikke bare er “vanlig kapitalisme”. Mange av de største aktørene har tett kobling til en stat som tenker strategisk: teknologi, råvarer, logistikk, standarder og markedsadgang. Når eierskap flyttes, flyttes også beslutningene: hvor det investeres, hvor FoU legges, hvem som får levere – og hvem som blir avhengig av hvem.
Samtidig må vi nesten tåle litt selvransakelse, ass. I flere tiår har Europa og USA heiet fram billigere produksjon, høyere marginer og slankere balanse: flytt fabrikken, behold logoen, pump opp prisen med markedsføring. Når produksjon, kompetanse og underleverandører først er outsourcet, er det ikke så rart at neste steg blir at verdiene også følger etter – tilbake til de miljøene som faktisk bygger kapasiteten.
Og nå kommer “medaljens bakside” i butikkhyllene: nye kinesiske merkevarer strømmer inn i Europa, særlig på elbil og forbrukerprodukter. Reuters har beskrevet hvordan kinesiske bilprodusenter bygger tilstedeværelse i Europa, og hvordan kinesiske elbilmerker øker markedsandel til tross for EU-toll, blant annet ved å vri seg mot hybrider og lokal produksjon på sikt. MG – som SAIC har brukt som spydspiss i Europa – har allerede vist hvor fort en “gammel” europeisk merkevare kan bli en kinesisk vekstmotor på kontinentet.
Kanskje er det ikke Kina som “tar over” så mye som at vi ga fra oss fortrinnet – og lot oss trøste av at logoen fortsatt var europeisk eller amerikansk. Nå er logoen fortsatt der. Men stadig oftere er det andre som eier ruta, fabrikken, teknologien – og til slutt: overskudde
NO Slah 