Den lille verdensbyen – og den store verdensbyen i utenforskap

Vi leser stadig om fattigdom i Fredrikstad. Om barn som faller utenfor, om familier som ikke får endene til å møtes, og om “utenforskap” som om det var et personlighetstrekk. Men når fattigdom går i arv – i tredje og fjerde generasjon – da er det ikke først og fremst familiene som har feilet. Da er det systemet.

Fredrikstad liker å kalle seg “den lille verdensbyen”. Ironien er at vi på noen områder minner mer om en stor verdensby – men i fattigdom og utenforskap. Ikke fordi folk her er svakere, men fordi systemene rundt dem er for små, for fragmenterte og for lite tilpasset en by som både bærer industriskiftets arr og nye levekostnader, boligpress og store forskjeller.

Tallene er ubehagelige. Statistisk sentralbyrå viser at Fredrikstad har ligget helt i toppen blant kommunene med høyest andel barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt (blant de tre høyeste i 2022). Samtidig viser nasjonale tall at 98 700 barn var i vedvarende lavinntekt i perioden 2022–2024. Og når matkøer blir et mer eller mindre permanent innslag i velferdsstaten, er det ikke “enkeltstående skjebner” vi ser – det er en struktur, dokumentert av Fafo.

I en by som både er en gammel industriby og et sted med stor variasjon i bakgrunn og kvalifisering, må vi slutte å late som om løsningen er flere formaninger og flere moralske pekefingre. Kommunens eget kunnskapsgrunnlag viser at innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre utgjør 22,4 prosent av befolkningen. Det sier ikke noe om “hvem” som er problemet – det sier at byen trenger løsninger som faktisk møter virkeligheten slik den er.

Spørsmålet er derfor enkelt: Hvor er jobbene – og hvor er inngangsbilletten?

For mange er “arbeidslinja” blitt en retorikk uten bro. Vi sier at veien ut av fattigdom går gjennom arbeid, men vi organiserer samfunnet som om alle allerede har fagbrev, nettverk, bil, friske knær og et språk som sitter. Og så blir vi overrasket når folk blir stående.

Bolig gjør fattigdom varig

Når fattigdom blir varig, blir utenforskap en logisk konsekvens – og boligmarkedet gjør fattigdom varig.

Bolig er ikke bare et sted å bo. I Norge er bolig den viktigste motoren for økonomisk trygghet og formuesbygging. Men varig lavinntekt gjør inngangsbilletten uoppnåelig: egenkapitalen bygges aldri opp, og “betjeningsevne” blir et regnestykke som ikke går opp.

Det er også dokumentert hvor skjevt dette slår: I den fjerdedelen av husholdningene med lavest inntekt leier 53,2 prosent, mens bare 6,5 prosent av husholdningene med høyest inntekt leier. Når man leier dyrt og utrygt, blir det vanskelig å spare, vanskelig å planlegge – og vanskeligere å stå stabilt i jobb og utdanning.

Selv ordninger som skal hjelpe inn i eie, presses av prisnivå og marked. Husbanken meldte 4. februar 2026 at færre startlånskunder faktisk klarer å kjøpe bolig for rammen de får, og at utfordringene er størst for dem med lavest inntekt.

Derfor må “vei ut av fattigdom” handle om jobbspor + boligspor samtidig: flere rimelige boliger, mer forutsigbar leie, og reelle løp fra leie til eie for dem som kan betjene et nøkternt lån – men mangler egenkapital.
https://www.f-b.no/fattigdom-i-fredrikstad-11-644-i-lavinntekt-hva-na/o/5-59-3820099

Det finnes tiltak – men holder de?

Det er viktig å si høyt at NAV og Fredrikstad kommune allerede har en verktøykasse: kvalifiseringsprogram, lønnstilskudd, mentorordninger, arbeidsforberedende trening – og lokale løp som «På vei mot fagbrev».

«På vei mot fagbrev» er et godt eksempel på hva som virker når man faktisk bygger bro: samarbeid mellom kommune og NAV, konkret løp mot kompetanse som teller, og dokumenterte resultater (26 lærekontrakter siden oppstart, og 13 fagbrev).

Utfordringen er derfor ikke at ingenting finnes. Utfordringen er om tiltakene har stor nok kapasitet, om de gir overgang til ordinær jobb, og om systemet klarer å holde folk i et sammenhengende løp uten at de faller mellom ordninger – særlig når bolig, helse, gjeld og hverdagskostnader drar i motsatt retning.

Det er fire spørsmål vi bør tørre å stille høyt, uten å skylde på saksbehandlere eller enkeltkontor:

  • Kapasitet: Hvor mange plasser har vi – og hvor mange trenger vi?
  • Effekt: Hvor mange går fra tiltak til vanlig jobb (ikke bare nytt tiltak)?
  • Kontinuitet: Hva skjer når løp brytes av helse, boligskifte eller økonomisk sjokk?
  • Arbeidsgiversiden: Bruker vi lønnstilskudd og mentor smart nok til å få flere arbeidsgivere til å ansette?

Tillit: Strengt nedover, mykt oppover?

Så kommer den politiske elefanten mange kjenner på, men få tør å formulere: tillit og prioriteringer.

Historikeren Terje Tvedt har i mange år kritisert det han omtaler som et “humanitær-politisk kompleks” – et samspill mellom politikk, prestisje og nettverk, der gode intensjoner også kan skape makt og posisjoner for dem som allerede har tilgang. Den typen maktkritikk handler ikke om å være “mot” internasjonalt engasjement. Den handler om kravet til etterprøvbarhet.

Og her finnes et tungt, dokumentert eksempel: Riksrevisjonen konkluderte i 2021 med at Utenriksdepartementet sin tilskuddsforvaltning til International Peace Institute i perioden 2007–2012 var “sterkt kritikkverdig”, og at departementet i perioden ga 58,2 millioner kroner i tilskudd. Saken har igjen blitt aktualisert i offentligheten, og UD har varslet gjennomgang av støtten.

Samtidig har juristen og korrupsjonsjegeren Eva Joly pekt på at slike saker viser behov for sterkere kontroll av “toppen”, og tatt til orde for et eget kontrollorgan for høytstående beslutningstakere.

Poenget er dette: Hvis mennesker i lavinntekt må dokumentere hver krone og møte aktivitetskrav, må staten tåle like strenge krav til åpenhet, habilitet og effekt når store beløp går til prestisjeprosjekter og nettverksarenaer. Symmetri i kontroll er ikke misunnelse. Det er rettferdighet – og en forutsetning for tillit. Og uten tillit blir også lokale “vei ut av fattigdom”-løp vanskeligere å få til, fordi folk opplever at reglene er ulike for topp og bunn.

En mer praktisk vei ut

Fredrikstad trenger ikke flere rapporter som beskriver problemet. Vi trenger politikk som bygger broen – i volum.

  1. Jobbspor med lønn fra dag én
    Ikke endeløse kurs. Lønnet inngang: lærlingplasser, praksis med rettigheter, og reell overgang til ordinær jobb. Bruk kommunens innkjøpsmakt: krav om lærlinger og lokal rekruttering i kontrakter.
  2. Fagbrev for voksne – modulbasert og nær arbeidsplassen
    Mange taper utdanningsløpet tidlig. Da må systemet gi en ny inngang: korte moduler, kveld/helg, språk + fag samtidig, og tett oppfølging. Målet må være papirer som teller.
  3. Stabilitet før moral
    Du kan ikke “skjerpe deg” ut av en økonomi som aldri går opp. Når alt er uforutsigbart – husleie, strøm, mat, transport – blir planlegging umulig.
  4. Boligspor som faktisk bryter fattigdomsfella
    Skalér opp startlån der det gir reell mulighet, og bygg flere løp for leie-til-eie/“eie først” der det er mulig. Lag mer forutsigbar leie for barnefamilier, og sørg for at folk slipper å flytte seg ut av skolekrets, nettverk og jobbmuligheter igjen og igjen.
  5. Bygg opp etter industrien – ikke bare kartlegg etterpå
    Omstilling handler ikke bare om individet, men om byens økonomi: infrastruktur, næringsarealer, transport og kompetansebygging. Staten var med da arbeidslivet endret seg. Staten må også være med på å bygge nye jobber der folk bor.

Til slutt: Hvis vi virkelig mener at veien ut av fattigdom går gjennom arbeid, må vi slutte å spørre fattige hvorfor de ikke går den veien – og begynne å bygge veien der de faktisk står.

Relevante lenker

SSB – Færre barn lever i familier med lavinntekt (2022; Fredrikstad i toppen):
https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/faerre-barn-lever-i-familier-med-lavinntekt

SSB – Flere barn med vedvarende lavinntekt i 2024 (98 700 barn i 2022–2024):
https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/inntekt-og-formue/artikler/flere-barn-med-vedvarende-lavinntekt-i-2024

Fafo – Matutdeling: et etablert tilbud i velferdssamfunnet:
https://www.fafo.no/publikasjoner/fafo-rapporter/matutdeling-et-etablert-tilbud-i-velferdssamfunnet

Husbanken (pressemelding 4.2.2026) – Vanskeligere å kjøpe bolig med startlån:
https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/18794022/vanskeligere-a-kjope-bolig-med-startlan?lang=no&publisherId=2823375

SSB – Over en million nordmenn leier bolig (inkl. inntektsforskjeller i eie/leie):
https://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/bolig-og-boforhold/statistikk/boforhold-registerbasert/artikler/over-en-million-nordmenn-leier-bolig

Fredrikstad kommune – Kunnskapsgrunnlag (oppdatert sommer 2025):
https://www.fredrikstad.kommune.no/media/tkqfdvjd/kunnskapsgrunnlag-oppdatert-sommer-2025.pdf

NAV – Kvalifiseringsprogrammet:
https://www.nav.no/kvalifiseringsprogrammet

NAV – Midlertidig lønnstilskudd:
https://www.nav.no/midlertidig-lonnstilskudd

NAV – Mentortilskudd (arbeidsgiver):
https://www.nav.no/arbeidsgiver/mentor

NAV – Arbeidsforberedende trening (AFT):
https://www.nav.no/arbeidsforberedende-trening

Fredrikstad kommune – «På vei mot fagbrev»:
https://cms.fredrikstad.kommune.no/tjenester/skole-og-utdanning/laerling/paa-vei-mot-fagbrev/

Riksrevisjonen – Sterk kritikk av UD-tilskudd til IPI (2007–2012):
https://www.riksrevisjonen.no/rapporter-mappe/no-2020-2021/undersokelse-av-utenriksdepartementets-tildeling-av-tilskudd-til-international-peace-institute-ipi/

Dagsavisen/NTB – Eva Joly etterlyser kontrollorgan etter Epstein-sakene:
https://www.dagsavisen.no/nyheter/korrupsjonsjeger-joly-etterlyser-kontrollorgan-etter-epstein-sakene/10191669

Aftenposten (kommentar) – om Terje Tvedt og «det humanitær-politiske kompleks»:
https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/21G7da/hva-hvis-terje-tvedt-har-rett-therese-sollien

Fredrikstad kommune – Startlån og bostøtte:
https://www.fredrikstad.kommune.no/tjenester/helse/bolig-og-sosiale-tjenester/startlaan-og-bostoette/