Fattigdom lokalt blir ofte fremstilt som et personlig problem: feil valg, lav innsats, “utenforskap” som om det oppstår i vakuum. Men sett gjennom Johan Galtung sitt begrep strukturell vold blir bildet annerledes: fattigdom er ikke bare mangel på penger, men et systematisk tap av muligheter og verdighet, produsert av regler, insentiver og maktforhold som virker “normale” fordi de er institusjonaliserte. Når mennesker mangler bolig, stabil inntekt, helsehjelp, utdanningsmuligheter eller reell trygghet, er det ikke nødvendigvis fordi samfunnet ikke har ressurser, men fordi tilgang og risiko er fordelt på en måte som gjør noen grupper permanent sårbare.
Strukturell vold kjennetegnes av at skade skjer uten en tydelig gjerningsperson. Den kommer som høye boligpriser, utrygge arbeidsforhold, gjeldsbyrder, kutt i tjenester, eller byråkratiske løp som straffer dem som allerede har minst overskudd. Den sterkeste indikatoren er ofte denne: gevinster samles oppover, mens risiko, stress og tap flyttes nedover. Resultatet er at fattigdom får en selvforsterkende karakter — den som mangler marginer får også mindre handlingsrom, dårligere helse og færre muligheter til å bryte mønsteret.
I denne rammen blir også “lovbrudd som ikke ser ut som lovbrudd” viktig: økonomisk utnyttelse, monopoler, interessekonflikter, aggressive skatteopplegg og politiske beslutninger kan være fullt lovlige, men likevel fungere som overgrep når de i praksis frarøver mennesker retten til et verdig liv. Derfor er det for enkelt å lete etter onde individer. Det avgjørende er hvordan makt kontrolleres: innsyn, ansvarliggjøring, uavhengige kontrollorgan, sterk presse og reelle sanksjoner når systemet belønner kynisme.
Å snakke sant om fattigdom betyr derfor å snakke om strukturer. Ikke for å frata individet ansvar, men for å slutte å legge ansvaret på dem som har minst makt over betingelsene som skaper problemet.
NO Slah 