I Norge har vi funnet opp en ganske genial (og litt komisk) ordning: Vi lar skatteseddelen være medlemskortet ditt i halve sivilsamfunnet. Du betaler – og vips, er du med på å holde liv i korps, idrettslag, kulturhus, partier, frivillige organisasjoner og trossamfunn. Noen kaller det sløsing. Jeg kaller det verdens mest passive dugnad.
Men så kommer Aftenposten og minner oss på at selv troen kan ende som «stykkpris»: en fast sats per hode – mer oversiktlig, mer “rettferdig”, og ikke minst veldig lett å kutte i når politikerne får lyst til å være tøffe i trynet.
Bakgrunnen er reell nok: Dagens system knytter støtten til andre tros- og livssynssamfunn til hvor mye Den norske kirke får per medlem. Når kirken mister medlemmer uten at kostnadene faller i samme tempo, kan satsen per medlem øke – og da øker også regningen til staten. Og ja, loven sier faktisk at tilskuddet per medlem “om lag” skal svare til offentlige tilskudd til Den norske kirke per medlem.
Så hva gjør vi? Ekspertutvalg, høring og modeller – tre stykker, naturligvis, fordi Norge aldri har møtt et problem som ikke kan løses med tre modeller og en frist. Samtidig strammes det inn på andre måter: Fra 1. januar 2026 må tros- og livssynssamfunn ha minst 100 tilskuddstellende medlemmer (opp fra 50) for å få statsstøtte.
Og her er mitt ironiske, men blodseriøse forsvar for demokratiet:
Hvis vi slutter å støtte mangfoldet, får vi ikke et “nøytralt” samfunn. Vi får et markedsstyrt samfunn – der de med mest penger, best nettverk og høyest stemmevolum vinner arenaene. Statlig støtte kan være en måte å sikre at også minoriteter og smale miljøer faktisk har en plass ved bordet, uten å måtte gå på evig sponsorjakt.
Samtidig: Når “alt” får støtte, blir “alt” mistenkelig. Da føles det som om hver krone er en belønning til noen – og et tap for deg. Derfor må støtten tåle dagslys: klare kriterier, full åpenhet og minst mulig politisk fingring. Armelengde er ikke pynt, det er brannmur.
Kanskje bør vi faktisk tenke nytt: mer forutsigbar grunnstøtte der det handler om demokrati og rettigheter, mer prosjekt og resultat der det handler om aktivitet, og mer egenfinansiering der det er realistisk – uten at vi gjør fellesskap om til en luksusvare.
For ja: Skatten din går til mye rart. Men den går også til noe dypt lite rart: at vi fortsatt er et land der det finnes flere stemmer enn én – og flere fellesskap enn de som tilfeldigvis har råd til å rope høyest.
Aftenposten – «Trossamfunn frykter pengekutt»
https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/wr8j2M/trossamfunn-frykter-pengekutt
Lovdata – Trossamfunnsloven (2020-04-24-31) § 14
https://lovdata.no/lov/2020-04-24-31/%C2%A714
Regjeringen.no – Høring (tros- og livssynsfinansiering / modeller)
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing/id3122955/
Regjeringen.no – «I 2026 øker antallskravet … fra 50 til 100»
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/i-2026-oker-antallskravet-for-tros-og-livssynssamfunn-fra-50-til-100-tilskuddstellende-medlemmer/id3136283/
NO Slah 