For la oss være ærlige: Norge har utviklet en egen elitesport der man ikke vinner med mål og poeng, men med komitéverv, sideakkrediteringer og setninger som begynner med “siden 19xx har jeg…”. Og noen er virkelig verdensklasse til å få CV-en til å se ut som et lite FN-mandat.
Ta et tenkt laguttak: Terje Rød-Larsen og Mona Juul (diplomati med “hemmelige forhandlinger”-aura), Thorbjørn Jagland (institusjoner og store titler), Espen Barth Eide, Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg. Du kan nesten høre LinkedIn-sus i flaggermusene på Slottet.
Problemet er bare at når slike navn havner i samme nyhetssuppe som Jeffrey Epstein, så skjer det noe rart med tyngdekraften: alt annet i verden blir en bi-notis. Krigen i Ukraina? Den får gjerne status som “bakgrunn”, mens vi her hjemme går løs på detaljene: hvem visste hva når, hvem sendte hvem hvilket notat, hvem hadde hvilken hatt på hvilket møte. Vi står på oljeberget og diskuterer skumtopper, mens havet i horisonten bygger bølger.
Og pressen – ja, pressen løper etter det som blir mest lest. Ikke fordi journalister er late, men fordi nyhetsøkonomien har blitt en salgsbod: “To for én: habilitet + kjendissak! Og i dag: Epstein som gratis topping!” Da blir verdenspolitikk ofte den litt for grove fullkornsbrødskiva ved siden av kanelbollen.
Samtidig: institusjonssaker er viktige. Habilitet, makt og nettverk er ikke “småting” – det er selve stillaset demokratiet står på. Men når alt handler om CV-blankpolering og hvem som satt nærmest makten, risikerer vi å glemme at makt også handler om hva som skjer når rampelyset er et annet sted.
Så ja: vi må ha innsikt i dette. Bare ikke la “CV-krigen” bli så altoppslukende at den overdøver de krigene som faktisk skyter tilbake. (Men jeg innrømmer: det er vanskelig å konkurrere med en sak som har sin egen gravitasjon.)
NO Slah 