«Makt korumperer» er vår korte variant av Lord Actons gamle advarsel: makt har en tendens til å korrumpere – særlig når ingen ser etter.
Det er derfor dagens sak om Espen Barth Eide og praktikantplassen i Paris treffer så hardt: Ikke fordi en student søkte, men fordi habilitet ble håndtert feil – og fordi tillit er valutaen vi bruker når vi later som alt går av seg selv. Eide har beklaget, sønnen har trukket seg, og settestatsråd skulle vært på plass fra start.
Og så kommer gårsdagens debatt-øyeblikk som en litt ubehagelig påminnelse: De som ofte får stempelet «populister» har noen ganger rett når de maser om systemsvikt. Jeg er heller ikke politisk enig med Carl I. Hagen eller Bjørnar Moxnes, men de fortjener kred for å ha pekt på rutiner, innsyn og kontroll – lenge før det ble trendy. Flertall har nemlig en lei tendens til å stemme ned ubehagelige spørsmål, og i 2022 ble forslag om hardere oppfølging rundt UD/tilskudd og mulig regelbrudd avvist i Stortinget.
I kulissene ligger den større, globale bakgrunnen som gjør alt mer… elektrisk: Jeffrey Epstein og dokumentene, sladding, og en offentlighet som tolker hver svart strek som enten ansvarlighet eller cover-up. Og når kommentarfeltene i tillegg spekulerer i «agent»-fortellinger, er det verdt å holde fast i det tørre: det finnes mye støy og Kreml har avfeid påstander om spion-koblinger som «latterlige».
Så ja: Vi har sett pornofilmer—unnskyld, filmer og TV-serier—som parodierer Arbeiderpartiet og Høyre som to sider av samme maktmynt. Kanskje var det mer dokumentar enn vi likte å le av?
Og den store edderkoppen? Ofte er det ikke én person. Det er systemer som tåler litt for lite lys—og vår evne til å la oss distrahere akkurat når lyset endelig skrus på.
NO Slah 