De siste dagene i februar 2026 har norsk offentlighet fått en tøff, men viktig påminnelse om hva et demokrati skal tåle: kritiske spørsmål, innsyn og konsekvenser – også når det gjelder kjente navn.
I kjølvannet av opplysningene fra “Epstein-filene” har Økokrim åpnet etterforskning (5. februar 2026) og omtaler mistanke om grov korrupsjon knyttet til blant andre Thorbjørn Jagland, og senere bekreftet de også ny etterforskning mot Mona Juul og Terje Rød-Larsen (9. februar 2026). Samtidig har Stortinget startet prosessen med å få på plass en uavhengig gransking av forhold knyttet til Utenriksdepartementet, og det diskuteres tydelig offentlighet rundt mandat og innsyn.
Parallelt kom det frem at Ine Eriksen Søreide ikke hadde registrert ulønnede verv i Centre for Humanitarian Dialogue og International Crisis Group i interesseregisteret, noe hun beklaget og forklarte som en forglemmelse (omtalt 9.–10. februar 2026). At dette ble en sak henger også sammen med at Norge over år har brukt store beløp på HD-senteret (Finansavisen omtaler 980 millioner kroner).
Det finnes en sunn dobbeltstandard vi bør holde fast ved: Null aksept for korrupsjon og unndragelse – og samtidig respekt for at politikere er mennesker som måles på hvordan de rydder opp når feil avdekkes. Pressen som sjekker, registre som kan kontrolleres, og institusjoner som gransker, er ikke tegn på at “alt er spill”. Det er tegn på at systemet virker når vi krever at det virker.
Og det er kanskje den viktigste lærdommen for “Kari og Ola”: Det moralske kompasset vi forventer av folkevalgte, må også være et kompass vi selv støtter – med tydelige krav, saklighet, og en felles vilje til å la åpenhet vinne over mistanke.
NO Slah 