Statsminister Støre sa det med uvanlig klartekst i sin sikkerhetspolitiske redegjørelse: «Uforutsigbarhet» har festet seg som et av de fremste kjennetegnene ved dagens amerikanske administrasjon – og det skaper stor usikkerhet for Norge.
Det er en setning som treffer hardt nettopp fordi den kommer fra en norsk statsminister. Ikke fordi Norge plutselig “har mistet USA” som land, folk eller samfunn – men fordi Støre peker på noe mer ubehagelig: Når styringsapparatet i en stormakt endrer kurs, endrer det også spillereglene for oss som har bygget sikkerhet og økonomi på et stabilt, regelbasert samarbeid.
Støre beskriver et USA som utfordrer normer hjemme og ute, legger press på medier og uavhengige institusjoner, og trekker seg fra forpliktende internasjonalt samarbeid. Dette er ikke bare “bråk i sosiale medier”. Det handler om tillit – og tillit er en strategisk ressurs små land lever av.
Tillitstapet i Norge betyr lite i Washington – men mye for oss
Svekket norsk tillit til USA betyr lite for amerikanerne, men det betyr mye for oss, fordi det flytter hvor den politiske tyngden legges i Norge: mer beredskap, mer europeisk samarbeid, mer “egen ryggdekning” og dette er ikke bare magefølelse.
Målinger og analyser har pekt på økt skepsis til USA og et ønske om å knytte seg tettere til Europa. Samtidig finnes det tall som tyder på at mange nordmenn har lav tillit til at USA vil stille opp militært i en krise.
For et lite land er dette avgjørende: Når folk flest tviler på sikkerhetsgarantien, vil politikerne uansett parti bli presset i retning av “hva gjør vi hvis…?”.
Norge har allerede begynt å tenke annerledes
Det interessante nå er at denne dreiningen ikke bare skjer i regjeringskontorene. Den skjer i retorikken – og i programformuleringene – på tvers av partier.
- I Høyre sin sikkerhets- og forsvarstenkning ligger det eksplisitt at USA dyrker uforutsigbarhet, at internasjonalt samarbeid er svekket, og at Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet.
- Venstre er tydelige på å styrke NATO som sikkerhetsgaranti, samtidig som Norge må kunne delta når NATO og Europa utvikler felles kapasiteter.
- Fremskrittspartiet vektlegger NATO-aktiviteter og åpner for et mer rendyrket realpolitisk fokus i utenriks- og forsvarspolitikken, blant annet ved å nedprioritere andre internasjonale operasjoner.
Legg merke til hva som skjer her: Uenighetene består, men tyngdepunktet flytter seg. Flere partier snakker mer om hard sikkerhet, avskrekking og “nasjonale interesser”. Mindre om at verden “går i riktig retning hvis vi bare samarbeider litt mer”. Det er en mental omstilling – fra tillitsbasert optimisme til risikobasert planlegging.
Grønland-saken som symptom: allierte som truer hverandre
Støre har også måttet bruke ord som tidligere nærmest var utenkelige i nordisk utenrikspolitikk – at trusler i en sak mellom allierte er “uakseptable”. (I konteksten av Grønland og Danmarks suverenitet.)
Poenget er ikke å gjenåpne hver detalj i den konflikten. Poenget er hva den avslører: Når stormaktspolitikk spiser alliansepolitikk, blir små land nødt til å ha flere planer samtidig.
Hva er det norske “svaret” i praksis?
Hvis vi tar Støres premiss på alvor – at utviklingen er høyst krevende og uforutsigbar – så peker pilene mot fem retninger:
- Mer europeisk forankring
Ikke som “EU-debatt” i tradisjonell forstand, men som sikkerhets- og industripolitikk: standarder, teknologi, romkapasiteter, forsyningslinjer. Rapporter om Europas strategiske autonomi – og Norges avhengigheter – peker samme vei. - Sterkere totalforsvar og samfunnsberedskap
Ikke bare flere våpen, men motstandskraft mot cyber, påvirkning, sabotasje og etterretning. Trusselvurderinger peker på at presset mot Norge er bredt og vedvarende. - Et nytt språk om handel og avhengighet
Når toll og økonomiske virkemidler brukes mer strategisk internasjonalt, må Norge tenke mer “sikkerhetsøkonomi”: Hva tåler vi av avhengighet – av hvem? - Mer tverrpolitisk disiplin i utenriks- og sikkerhetspolitikken
Jo mer urolig verden blir, jo dyrere blir det om Norge gjør dette til dag-til-dag partipolitikk. - Et tydeligere skille mellom “USA” og “amerikansk politikk nå”
Vi kan ikke melde oss ut av virkeligheten. Men vi kan være ærlige om at vennskap mellom folk ikke automatisk betyr stabilitet i statlig atferd.
Hvor går dette – om vi er ærlige?
Den norske politiske samtalen går mot mer realisme: mer beredskap, mer Europa og mer tydelig prioritering av nasjonale interesser – også hos partier som tidligere pakket dette inn i andre ord.
Det kan være en nødvendig oppvåkning, men det har en pris: Hvis vi lar utryggheten skli over i ren mistenksomhet, polarisering og “kulturkrig-import”, taper vi noe av det som faktisk gjør Norge robust: høy tillit, sterke institusjoner og evnen til å bli enige når det gjelder.
Støres advarsel bør derfor ikke bare leses som en kommentar om amerikanerne. Den bør leses som en test på oss: Klarer vi å omstille oss strategisk – uten å miste den politiske ryggmargen?
Relevante saker
https://www.vg.no/nyheter/i/4373OV/forsvarssjefen-hardt-ut-mot-trump-henger-ikke-paa-greip?utm_source=chatgpt.com
https://www.bt.no/krim/i/3p6bPA/pst-sin-nasjonale-trusselvurdering-for-2026-og-haakonsvern?utm_source=chatgpt.com
NO Slah 