igjen bobler opp i nyhetsstrømmen, frister det å se for seg én skurk: en edderkopp som spinner et nett over Davos og Verdens økonomiske forum, men den mer ubehagelige tanken er at nettet ikke nødvendigvis har én midte. Det kan være et økosystem av tråder: middager, introduksjoner, e-poster, «kan du sette oss i kontakt» – og den evige valutaen: tilgang.
Det er her den moderne adelen i Norge kjenner seg hjemme. Ikke fordi de nødvendigvis konspirerer i mørke rom, men fordi de opererer på et nivå der relasjoner blir infrastruktur. Politikk kan ligne et budsjettvedtak i etterkant av et møte som allerede har definert premissene.
Vi kaller det «internasjonalt samarbeid» når det går bra, og «globalt utvekslingssystem» når det går dårlig. Eva Joly beskrev en gang hvordan korrupsjon ofte er system, ikke bare personer: tjenester og kapital flyter dit avkastningen er.
Så ja: når dokumenter, navn og invitasjoner dukker opp, er det fristende å rope «avslørt!», men det er også her vi må holde to tanker samtidig:
Nettverk kan være moralsk forkastelige uten å være ulovlige.
Ulovlighet blir aldri avdekket uten press, innsyn og ubehagelige spørsmål.
Det mest ironiske er kanskje dette: Vi elsker å late som om verden styres av sterke menn – Donald Trump, Vladimir Putin og andre som fyller spaltene med ord. Likevel er det ofte de stille koblingene som er sterkest: hvem som ringer hvem, hvem som anbefaler hvem, og hvem som slipper inn bakdøren – og akkurat der, i overgangen mellom makt og marked, ligger vår egentlige politiske kamp.
Derfor bør vi kreve åpne møteprotokoller, lobbyregister, tydelige habilitetsregler – og et skattemessig gulv som gjør at konkurransen handler om innovasjon, ikke om å flytte nuller mellom jurisdiksjoner. Det er kjedelig og nettopp derfor effektivt. Alt annet blir lett underholdning, mens regningen sendes videre uansett.
Så kommer den delen jeg nesten misliker å skrive: Det mest ironiske er at jeg hater å innrømme det, men MAGA og Sylvi Listhaug treffer en nerve når de roper om «deep state». Ikke fordi det finnes en røyksky av kappekledde skurker som styrer alt, men fordi mange av oss har kjent på følelsen av at viktige beslutninger tas før de blir politiske – og at politikken ofte kommer inn som en slags kundeservice etterpå.
Problemet er bare at de sier «deep state» og mener en hemmelig sammensvergelse, mens det som oftest er langt mer banalt – og derfor mer skremmende: nettverk, vaner, gjensidige tjenester, karriereløp, konsulentdører som svinger, og en kultur der «kompetanse» noen ganger betyr «riktig venneliste». Et system som kan fungere helt uten at noen trenger å være onde. Det holder at alle er rasjonelle på egne vegne.
Så når de skriker «de der oppe!», kjenner jeg irritasjonen over at det høres så dumt ut – og samtidig ubehaget over at det ikke er helt feil. For ja: det finnes en usynlig overbygning av institusjoner, interessegrupper og profesjonelle mellomledd som tåler valg bedre enn folk flest gjør. Ja: den overbygningen beskytter seg selv, ofte med et språk som får kritikk til å høres ut som inkompetanse.
Ironien er dette: De har en diagnose som noen ganger ligner virkeligheten, men de selger den som en demonhistorie og når vi avfeier hele greia fordi ordbruken er useriøs, lar vi den faktiske mekanikken fortsette i fred.
Kanskje burde vi stjele det eneste som er nyttig i ropene deres: kravet om innsyn, sporbarhet og regler som gjør «tilgang» mindre verdt enn argumenter. Resten kan de gjerne beholde.
NO Slah 