(og hvor demokratisk må det egentlig være?)
Jeg gjorde noe farlig her om dagen: jeg leste partiprogrammer og grunnregler. Ikke bare overskriftene med “trygghet”, “frihet” og “fellesskap”, men den tørre delen der det står hvem som bestemmer hva, hvem som velger hvem, og hvem som får lov til å bytte ut hvem når stemningen snur.
Jeg ble overrasket: Det er mye snakk om demokrati i taler og debatter, men i grunnreglene er det ofte… mer en bruksanvisning for organisering enn en kjærlighetserklæring til folkestyret.
For så vidt er det logisk.
Staten spør sjelden: “Er dere demokratiske i hjertet?”
Den spør: “Har dere styre? Vedtekter? Et organ som velger et utøvende organ? Hvem kan signere?” Det er litt som å gå på fly: Sikkerhetskontrollen sjekker at du ikke har med deg for mye væske, ikke om du har gode intensjoner.
Og når partiet først er på banen, er valget en konkurranse der den som samler flest stemmer, får mest makt. Det høres banalt ut, men det gjør også “politikk” til et ord som ofte betyr “evnen til å vinne”.
Partiene polerer slagordene som om de var epler på butikken: litt mer grønne til de grønne, litt mer blå til de blå, og en helt egen “vi er vanlige folk”-etikett til alle.
Demokratiet blir en stor markedsplass der hvert parti lover både lavere priser og høyere kvalitet, bare du velger akkurat deres handlekurv (Norgespris, Ingen skatt på boligformue -osv).
Det ironiske er at systemet vårt faktisk er demokratisk på en ganske robust måte: frie valg, hemmelig stemmeseddel, maktfordeling, høye terskler for å endre Grunnloven, men internt i partiene kan strukturen likevel være mer toppstyrt enn romantikken tilsier. “Medlemsdemokrati” er ofte et ideal i brosjyrene, mens vedtektene kan lese som en manual for effektiv drift: hvem møter hvor ofte, hvem kan kalle inn, hvem får siste ord.
Så ja: Man kan bli litt naiv når man tror demokratiet automatisk gjør alt demokratisk. I realiteten er demokratiet et sett spilleregler som kan brukes av både idealister, strateger og rene maktspillere.
Kanskje er det den mest voksne erkjennelsen av alle: at folkestyre ikke er en stemning – det er vedlikehold – Hver dag – også når partiene prøver å få “hosene” sine grønne.
NO Slah 