Det var tilbake i 1975. Da oppdaget Dagbladet – som på den tiden var en av de mest toneangivende og skarpskodde musikkavisene vi hadde – at det hadde dukket opp en helt ny rockesjanger borte i USA, rett utenfor New York, nærmere bestemt i New Jersey, som musikkinteressert kunne jeg jo ikke la det ligge.
Dette var før radioen serverte alt på sølvfat, før Spotify, før algoritmer og spillelister – den gangen måtte man faktisk lete, og jakta var halvparten av magien.
Så jeg måtte ned i platebutikken på Grønland i Oslo, den som lå nede i T-banekomplekset. Et sted jeg allerede kjente godt, nærmest som en liten underjordisk katedral for musikknerder og hva var det jeg måtte høre på? Jo: en for meg helt ukjent artist, anbefalt av Dagbladet. Albumet het “Greetings from Asbury Park, N.J.” – og artisten var Bruce Springsteen, som senere skulle bli en av rockens mest legendariske skikkelser.
Jeg kjøpte albumet og ja, det var kanskje ikke umiddelbart en fulltreffer for meg – ikke et sånt album som slår deg rett i brystkassa fra første sekund. Men så skjedde det noe: I 1976 tok en annen stor gruppe tak i “Blinded by the Light” og gjorde den til sin egen i en langt mer rocka, pumpende versjon. Da begynte brikkene å falle på plass. Jeg tenkte: jeg må tilbake til kilden. (Det var jo Manfred Mann som hadde suksess med akkurat det sporet fra Asbury Park-skiva.)
Ok — ned på Grønland igjen (1976). Og der viste det seg at det hadde kommet et nytt album fra Bruce: “Born to Run”. Og det var et kolossalt steg fram. Et album med en helt annen tyngde, et helt annet driv — som om motoren plutselig gikk fra tomgang til full gass. Det ble spilt mye etter at jeg tok det med hjem, og du vet hvordan det er når en plate blir en del av hverdagen: den blir lydsporet til en periode i livet.
Senere kom albumet jeg virkelig mener plasserte ham i et knallskarpt fokus: “Darkness on the Edge of Town” — mørkere, mer kompromissløst, mer uhyre presist, som et globalt jordskjelv kom: “Born in the U.S.A.” Resten er jo historie.
Men for meg var ikke dette bare plater. Det fulgte også mange lokale konserter på Valle Hovin, i Frognerparken og andre steder i årene etter. Og han har jo blitt stående — ikke bare som en artist — men som en ekte rockepoet: en musiker med et nærmest unikt grep om de enkle, ørefallende sangene som likevel rommer hele liv, hele gater, hele drømmer. Springsteen har en helt egen evne til å få hverdagsmennesker til å høres ut som helter — og helter til å føles menneskelige.
Så sitter man der, år etter år, og skjønner mer og mer hva dette egentlig handler om hos denne aldrende rokkeren: Det er ikke bare gitarer og refreng, ikke bare nostalgi og gamle plakater på veggen. Det handler om livet – mulighetene, verdigheten, det å få være til uten å bli presset inn i frykt og mistenksomhet. Det er derfor han river ned veggene, de usynlige og de som noen absolutt vil bygge i betong og retorikk. Når han nå tar tak i hverdagen der borte og skriver om det som skjer – som i “Streets of Minneapolis” – så gjør han det med den samme sjeldne evnen han alltid har hatt: Han forteller historien så den blir menneskelig igjen, så den får navn, ansikt og puls, og så vi som hører på kjenner at dette angår oss.
For vi har jo alle lyst til å tro at USA finner veien tilbake til det beste i seg selv – til demokratiske verdier, anstendighet og litt ryddigere rom for sannhet, men sånt skjer ikke av seg selv. Det må ord til. Det må fortellinger til og det må artister til som tør å si det høyt, på en måte som når gjennom støyen – og som minner folk på at et land ikke bare er lover og grenser, men mennesker, naboer, arbeid, håp og en framtid som må forsvares.
Springsteen har alltid vært best når han gjør akkurat det: skriver sanger som både kan spilles høyt i bilen og samtidig vekke noe i oss – som et lite, sta lys i mørket.
NO Slah 