Vi skal være varsomme med historiske sammenligninger. Trump er ikke Hitler, Stalin eller Mussolini i direkte historisk forstand, men det er ikke et argument for å snakke svakt. Tvert imot. Når en politisk bevegelse viser tydelige autoritære trekk, må det sies klart.

Trumpismen ligner på autoritære systemer som tømmer demokratiet innenfra. Den bygger på persondyrking, forakt for institusjoner, lojalitet over lov, systematisk fiendetenking og en dyrking av “styrke” der ydmykelse av motstandere blir et politisk mål i seg selv. Dette er ikke vanlig konservatisme. Det er en maktkultur.

Det finnes klare ekko av fascistiske bevegelser i mellomkrigstiden: forestillingen om nasjonal gjenfødelse, den sterke mannen som frelser, forakten for svakhet og drømmen om å rense nasjonen for indre fiender. Samtidig ligner det moderne autoritære regimer som Putinismen, der makt, penger, propaganda og personlig lojalitet flyter sammen, og der sannhet erstattes av myter, konspirasjoner og permanent mobilisering mot utpekte fiender.

Det mest urovekkende er koblingen til mannosfæren: kvinneforakt, dominansdyrking, kapitaldyrking og politisk brutalitet virker sammen. Dette handler ikke bare om stil eller retorikk. Det handler om et samfunnssyn der likhet foraktes, frihet for de svake nedvurderes, og makt blir den høyeste verdi.

Vi trenger ikke karikaturer for å si det som er sant. Trumpismen er ikke bare usmakelig eller polariserende. Den er en autoritær bevegelse med klare historiske likhetstrekk. Og jo lenger vi nøler med å si det høyt, desto farligere blir den.

Aftenposten i dag tar et forsiktig oppgjør ,-)