For på mange måter har pressen ikke tatt et kraftig nok oppgjør med denne typen politikk og kultur. – Ja, jeg forstår at mediene må leve av pressestøtte, annonser og eiere med sterke økonomiske interesser, men nettopp derfor er det avgjørende at de ikke reduseres til passive observatører eller markedsaktører. Pressen må tilbake til sitt gamle utgangspunkt: som den tredje statsmakt, en kritisk vokter av demokratiet.

Altfor ofte omtales autoritære strømninger som om de først og fremst er noe som skjer utenfor Norge, eller som et eksotisk problem i USA, Russland eller andre land, men de samme mekanismene finnes også her: dyrking av sterke menn, tradisjonelle kjønnsroller, forakt for svakhet, personkult, konspirasjoner og en offentlighet der oppmerksomhet betyr mer enn ansvar.

Når mediene nøyer seg med å beskrive fenomenene, uten å gå dypere (analysere og dokumentere) inn i systemene som slipper dem til, blir de selv en del av unnfallenheten. Oppgaven deres er ikke bare å referere, men å avsløre, utfordre og sette makt under press — enten makten kommer fra politikere, teknologiplattformer, kapitalkrefter eller kulturelle eliter.

Et demokrati trenger medier som våger å være samfunnskritiske, også når det koster, hvis ikke overlates offentligheten til algoritmer, propaganda og dem som tjener på frykt, polarisering og autoritær lengsel.